Når livet slutter...

Jeg sitter her, det nærmer seg slutten på en ganske tøff uke, både fysisk og psykisk.Har startet i min andre sykehuspraksis, sammen med fire andre utrolig søte jenter fra sykepleien. Nå er det påskeferie. Vi har allerede hatt 4 uker i praksis, 4 av 12. I min første praksis, opplevde jeg ingen dødsfall, det gjorde jeg heller ikke på sykehjem når jeg var der første året. Har heller ikke så stor bekjendtskap med døden utenom. Har mistet oldeforeldre, det er vel det. Jeg har vært i tre begravelser i mitt liv, og jeg kan huske at dette ikke var en "hyggelig" opplevelse. Så døden har vært veldig fjernt for meg personlig, inntil denne uken. Jeg kommer aldri til å glemme den. Den startet med to dødsfall på avd på jobb, her var jeg kjendt med pasientene fra før. Dette ble sterkere enn jeg hadde trodd, selv om jeg ikke kjendte menneskene, så hadde jeg bekjendskap til de. Og å se et menneske død, det er noe helt spesielt. Jeg trodde det gikk fint, helt til jeg drømte om det da jeg la meg....

Så seinere på uken, fikk vi jentene lov å være med å se på en obduksjon. Dette virket spennende. Og en mulighet å se anatomien vår på nært hold. Jeg hadde blitt advart om lukten på forhånd, men det måtte bare oppleves selv. Og enda, er den helt ubeskrivelig. Jeg var glad jeg hadde fire andre å støtte meg til etterpå.

 I dag har jeg vært i begravelse. Den var følelsesladdet, og tårene klarte jeg ikke å holde tilbake. Det var en utrolig nydelig begravelse. Og det tror jeg alle som var det synest også. Det var til bestevenninen til en god vennine av meg. Og hun var selv fremme og sa noen minneord. Det var tøft, og hun var utrolig sterk. Døden kom på nært hold denne uken, fra alle kanter. Og man sitter jo igjen å tenker, hvordan kan man la hvere. Jeg tenker på det faren til hun som døde sa i kirken i dag: "Ikke la hennes død sette et arr i livet deres, men la det heller være en påminning om hvor skjørt livet er". Så vil jeg ta med den ene sangen som var i begravelsen, som jeg synest var helt nydelig. Hvil i fred.

Ikke en spurv til jorden, uten at Gud er med. Ikke en sjel mot døden, uten hans kjærlighet. Ikke en blomst er visnet, ikke er tåre falt uten at Gud vet om det, Gud som er over alt..

Tro det når stormen herjer, bladløse vinter trær! Tro det når brenning bryter, over de nakne skjær! Tro det når ubeskyttet, midt i en kamp du står. Tro det når helt alene du med en smerte går.

Tro det når noe brister, uten å vokse fram. Tro det når noen mister det som var alt for dem! Tro det når håp går under, uten å reise seg: Ikke en spurv til jorden! Det er et ord til deg