Friends

They come in all shapes and sizes, og takk og pris for det. Vi har venner, en familie vi kan velge. Eg ser på meg selv som en sosial person, kankje ikke den mest kontaktsøkende, og de aller fleste vil si at første inntrykket de hadde av meg var at eg var en bitch, men ok. Eg liker å ha folk rundt meg, og ikke bare fordi eg er mørkredd. Venner, et sosialt nettverk er nombero ono, vel, nombero sekundo for meg (Lukas kommer alltid først), så William.. Hehe, neida... Joda..
Altså, mine venner, my dear friends, består av ulike, ganske forskjellige individer. De aller fleste, ganske så ulik meg selv i grunn. Eg tenkte kanskje eg var den som kom best overens med personer med personligheter som ikke var så lik min egen, men der tok eg feil gitt... Eg husker da eg traff henne, eg likte håret hennes, utstrålingen, rompa... Hohoooo, tipper du ler no Trine, for du vet det er deg eg snakker om. TRINE LISE, tenke seg til, å få en så god venn, så fort. Det bare sa klikk, det føltes så naturlig. Vi har hengt sammen siden.

Så har eg en vennine, som eg har kjendt siden eg gikk i bleier.. Min kusine Trude. En venn for livet, eg kommer jo ikke unna uansett, siden vi er i familie :P Vi har funnet på mye sprell sammen i løpet av årene som har gått. Hohooo... Eg har god kontakt med kusiner, og fettere. The Cuz, Big Papa Bear, The Coz, The Snake (og alle mulige andre kallenavn han har på seg selv, for det er ingen andre som kaller han det..) Andreas, en artig skrue! Så har vi min bror, Thomas, kommer ikke utenom han heller, men det har eg ingen ønske om heller. Min kusine Beate, a love-hate relationship, noe som eg tror bare mamma forstår, vi har perioder der vi ikke liker hverandre noe særlig, men vi holder sammen for det om.Og for de som ikke vet det, så har vi bodd sammen i ca 1 år i Brønndalen, vi kjøpte en kjempe fin leilighet sammen, og solgte den da eg ble gravid med Lukas. Andre kusiner, Linda (søsteren til Trude) og Veronica har eg kontakt med i ny og ne. Linda er sammen med Remi, og de har Susanne sammen, som er 3 år, så venter de en liten gutt på nyåret. Veronica er sammen med Espen, de er forlovet, og de skal flytte til fjell, der de har kjøpt en leilighet sammen. Min vennine fra ungdomsskolen, sikkert den eneste eg snakker med enda fra den tiden, Hege (hun bor laaaaaangt vekke, hehe, helt ute i sund), hun er så utrolig søt og herlig! Hun er sammen med ungdomskjæresten sin Kristian. Eg har også to kompiser, som eg desverre ikke ser så ofte, men uansett kor lite vi ser hverandre, er det like koselig hver gang vi treffes, Stian og Vemund, I love you guys! Så har eg fått noen nye venner på skolen, Pål og Anette er de eg er med mest. Anette er et stabeist uten like, som eg og kanksje er til tider. Hun er sammen med Øystein, en skikkelig godgutt. Meg og William var på Rhodos i sommer ilag med de to. Pål er noe for seg selv, med en skikkelig gutt, med en råkul tattis på venstre armen! Han har også tegnet tattoveringen av en unicorn/pegasus som eg har på høyre lår, awesome!

Nå, for the grand finale, jentegjengen min. Vi er 7 jenter, som har holdt sammen siden ungdomsskolen, noen helt siden barneskolen. Ingvild, Anne Maren, Trude, Juliane, Renathe, meg selv og Hege. Vi treffes ved jevne mellom rom, for the latest updates, og noe digg på bordet. Dette ser eg frem til hver gang, for vi ser hverandre alt for sjeldent. Dette varierer selvsagt med hva som står på tapeten for hver enkelt. Hege har eg kjendt siden ungdomsskolen, vi var bitre fiender, som vi sier til hverandre, i begynnelsen, men etter vi fikk barn, har vi forandret oss og blitt kjempe gode venner. Hege er en treningsnarkoman, hun elsker å trene, det gjør eg også. Hege har nettopp forlovet seg med Rene, som hun har vært sammen med forever, de har en jente sammen, lille Pernille, som er like gammel som Lukas, det er bare 1 mnd som skiller de. De har gått i barnehage sammen, og koser seg sammen når de treffes. Renathe traff eg da eg begynte på badminton på barneskolen, vi hadde en minneverdig fjortiss tilværelse sammen, gud kor mye vi har ledd sammen. Juliane og Ingvild traff eg på barneskolen i 1 klasse, vi bodde også på samme sted, så vi har "lekt" mye ilag. Juliane er sammen med Remie, og de har to søte jenter sammen, Celina og Leah-Isabell. Anne Maren traff eg på ungdomsskolen, hun gikk i klasse med Renathe. Vi ble fort gode venner, eg var til og med forlover i bryllupet hennes i 2007, da hun giftet seg med Harald, og sammen har de Leon, som er 1 år gammel. Hun er den eneste av vennene mine som er gift. Men det kommer nok snart flere, eller hur Hege?

Oppe til venstre: Ingvild, Anne M og Hege. Nede fra venstre: Trude, meg, Juliane og Renathe

The Dinner Club

The Dinner Club

Dette er en privilligert super awesome klubb! Den består av følgende medlemmer: Meg, William (kjæreste), Beate (kusine), Trude (kusine), Thomas (bror) og Andreas (fetter). Vi samles en gang i uken, hos meg (det ble det enkleste så eg slapp å ordne barnevakt hver gang), å spiser middag sammen. Har du hørt om noe koseligere? Vi har alle hektiske hverdagen, alltid noe noen skal osv. Så for å opprettholde et sosialt samhold i gjengen ble det til med denne dinner-club. Vi bytter på hvem som handler inn å lager middag







Andreas sin spesialitet er kjøttboller m/mos, Thomas pleier å glemme at vi har dinnerclub.





Trude sin er Fiske-skatteskiste, Beate sin er fiskekaker i karrisaus.



William sin er Thai-suppe/hjemmelaget hamburger og min er hjemmelaget pizza.

Jepp, eg er heldig, som har en så fin familie. Vi er gode venner som holder sammen. Håper vi sitter der gamle og grå, og diskuterer kem sin gang det er en gang langt fremme i fremtiden...
Tror det er kjempe viktig å samles som vi gjør, over et måltid. Da får vi snakket om hva vi har gjort på i det siste osv, alle kan ta seg tid til dette, for det er ingen som bor noe særlig langt unna, og alle må jo spise i løpet av dagen. Nå om dagen er eg i praksis på haukeland sykehus, Thomas jobber på Aker på ågotnes, Trude jobber i barnehage, Andreas (er for tiden sykemeldt) jobber som tømrer, Beate jobber som  negledesigner i byn og William jobber i securitas. Men vi er en god vennegjeng, der familietilknytningen ligger i bånn. Vi er ofte med hverandre utenom dinnerclub også, vi lider av de samme interessene kan man si. Vi liker å feste litt inni mellom, blandt annet siden 4/6 er singel :) Litt av en gjeng!

Skaff deg din egen dinnerclub, i dag!





Den største gaven i livet!

Nå tenker sikkert noen at eg skal skrive om Lukas... Og det er HELT riktig :)

Min flotte, søte, deilige sønn, født i mai 2009. Eg kunne ramset opp søte kallenavn, herfra til evigheten, også noen ikke så søte også, men det skal eg spare dere for. Helledussen, å få barn er en opplevelse uten like. Det kan ikke forklares, det må rett og slett bare oppleves. Herlighet, er ikke bare positive ting heller, eg skal være ærlig, det er en enorm påkjenning både fysisk og psykisk. Eg har alltid visst at eg villa ha barn, bare ikke når, og med hvem. Høres kanskje rart ut den siste der. Men Lukas var ikke planlagt, i det hele tatt. Shit happens, for the best, kan man sei. Da eg fant ut at eg var gravid, tenkte eg at nå kan eg endelig spise for 2, og det skal eg love deg at eg gjorde. Trykte i trynet alt eg kunne finne, junkfood, junkfood og litt mer junkfood. And yes, eg eeeeeste ut som en ballong. Her må eg legge ut litt bilder fra graviditeten, sjekk utviklingen....

Se så fin eg var i begynnelsen, 4 mnd på vei ca..

Sidelengs bilde av meg på slutten, 8 mnd.. HerreJesus...

Det skal sies at eg hadde svangerskapsforgiftning på slutten.. Men uansett, at eg kunne la meg selv forfalle på den måten, helt tragisk....

Etter fødselen, gikk det en stund før eg kom meg til hektene igjen, hadde et akutt keisersnitt etter 10 timers fødsel. Så fikk eg en infeksjon i operasjonssåret, selvfølgelig.. Og måtte inn og utav KK for ulike operasjoner, tror det var ca 5 tilsammen, så et kosmetisk inngrepp en stund etter siste operasjon. Helsikkens dritt opplevelse!!!!!! Men, life goes on heldigvis. Eg hadde en liten baby i livet mitt, som skulle mates, byttes på, stelles osv.. Eg vokste inn i rollen som mamma, og eg likte det kjempe godt. Klisjeer som å ligge å stirre på din sovende baby, ble virkelighet. Jada, jada... Klisjeer meg her og der...

Så var det å starte på treningen, kroppen skulle tilbake til normal, eller, normal blir den jo aldri igjen, spesielt ikke om du har ammet i 9 mnd... Tro meg.. Kampen var i gang, og det ordnet seg til slutt, eg vil påstå å skryte på meg at eg ser bedre ut nå, og er i min beste form ever, enn før eg ble gravid. Hurray! Heldigvis var det en wake up call, dette med å bli gravid.

Lukas, nyfødt :) Love at first sight (eller i allefall etter de hadde vasket han)

Lukas nærmer seg snart 3 år, og han blir flinkere og flinkere å prate. Seinest i dag sa han "mamma er deilig", noe som eg har lært han :) Han er flink til å gjøre seg forstått, selv om han er litt treit med pratingen, men han er jo tross alt en gutt. Han har alltid lugget lang over gjennomsnittet i str for sin alder. Han er kjempe lang. Og han lå lang forann resten i barnehagen motorisk, må jo få lov å skryte littegranne her... Har hørt at når et barn er 2 år, så skal du gange høyden med to for å finne ut hvor lang de blir når de blir voksne. Lukas var 96 cm, så da blir han ca 192 cm, hehe, vi får se. Faren hans er 188 cm. Lukas hadde mørkt hår da han ble født, også ble det blondt. Nå begynner han å blli litt mørkere, eg håper han får mørkt fint hår, som min original farge er :) I dag er den rød, og stadig i forandring.

Hva mer kan eg fortelle.. Lukas er en skikkelig mammadalt, og navlestrengen er godt festet til tider. Men det har blitt bedre enn det var før, heldigvis. Da kunne ingen få ta i han utenom meg, og med en gang eg forlot et rom, var det hyling og skriking. Når Lukas begynner å grine, er det som å slå på en kran, helt utrolig hvor fort den gutten tar til tårene. Men han er en morsom gutt, han er ikke slem, tror ikke det finnes et slemt bein i han. Ikke er han rampete heller. Tror eg har vært kjempe heldig.

Nå kunne eg snart tenkt meg flere barn, og venter bare på å fullføre skolen. Har bestemt meg for at barna mine alle skal hete noe med forbokstaven L, synest det er fint. Og eg trenger ikke å tenke på hvor og hvem denne gangen, for eg har funnet mannen i mitt liv, som eg vil gifte meg med og få flere barn med. Verdens beste kjæreste og reservepappa, William <3

Lukas og william <3

Bachelor i Sykepleie

Å komme tilbake til skolebenken, fulltid, med en gutt på 2 år å ta seg av, er ikke bare bare..
Studietiden er så fantastisk, og man skal ta vare på denne tiden i livet, bla bla... Sååå fantastisk er den da ikke. Eksamenspress følelsen, er noe av det værste. Selv om eg stresser på minimum siden, så kan følelsen av at eksamen nærmer seg sammenlignes med de minuttene du sitter å venter på en graviditets test resultat. Well, maybe not so bad.. Eg har en tendens til å overdrive.. Poenget er, eksamen er noe drit. Du må vise hva du kan om de temaene de har plukket ut til deg på eksamen. Herregud, og selvfølgelig kan du mye mer om noen andre tema, som de ikke tok med en gang, what the hell.. Men til tross for dette, og til tross for at eg verken har lyst, orker eller gidder å lese noe særlig til eksamen, så har eg klar å surfe meg igjennom alle eksamene hittil. Og eg ligger ikke over gjennomsnittet i karakterresultater, but who cares! Dont get me wrong, eg har veldig lyst å fullføre denne utdannelsen eg har begynt på, fordi mange har ofret seg for at eg skal nettopp det. Men det tar så laaaaaaaaaaaaaaang tid. 3 år er ikke mye, men eg føler eg setter livet mitt på vent, for eg gjør jo det. Eg blir ikke yngre, og Lukas blir bare eldre. På tide med noen søsken til småen? Selvfølgelig vil eg det. Da eg fant mannen i mitt liv, følte eg tiden stoppet opp, og alt eg vil, er å "bli voksen". Bo sammen, bygge hus, få barn. Alt til sin tid. Eg får høre på mamma, som sier utdannelse først. Selv om rekkefølgen ble litt snudd på.

Etter 3 år med allmenn, var eg så drita lei skolen, at eg ville ikke fortsette, på noe som helst. Eg var kjempe flink på ungdomsskolen, men så dappet det av i videregående perioden. Da var det jo andre ting som stod i fokus.. Gutter, festing, drikking, røyking.. Ja, du vet.. Og karakterene dalte. Dette gjorde meg demotivert og skolelei. Eg hadde klart å skaffe meg en deltidsjobb (øl kostet jo penger..) på peppes pizza. Her fortsatte eg i en 100 % stilling etter skolen. Bodde litt her og litt der, først med ungdomskjæresten, så hjem igjen til mor, så bodde eg sammen med min kusine en stund, før eg traff faren til Lukas. Så bar det hjem igjen til mor en stund, så inn i min egen splitter nye leilighet, med bare meg og småen. Her bor eg enda, en perfekt løsning for meg, med barnevakten rett ved siden av. Mamma og pappa har fått et kjempe nært forhold til Lukas siden vi bor så nærmt, og de første mnd av livet hans, så bodde vi enda hjemme. Lurer på om det blir slik med de andre barnebarna også...

Da eg ble aleinemor, anbefalte en dame på NAV meg å ta en utdannelse. Nå hadde eg sjangsen. Og tanken på sykepleier, bare slo meg en dag. Og eg er fremdeles ganske sikker den dag i dag, så får vi se etter sykehuspraksis, hvordan følelsen er.

På skolen min, som ligger rett ovenfor ulrikken, haukelandsbakken, så har vi en egen øvelsespost. Et "sykehus" der vi kan øve på ulike ferdigheter. Dette er ganske artig, her tar vi på oss den hvite uniformen vår og er flinke "søstre". Vi øver på alt mulig, fra å stikke nåler på hverandre, til å reie senger.

Nå er eg halvveis, halvveis til målet. HOLD UT!

Spinning 4 evah!

Dette gav gjensmak, så kaster meg videre på skriblingen...
Spinning, enten hater du det, eller så elsker du det. Eg husker første gangen eg var med på en spinning time, med venninene mine Hege og Renathe. Eg trodde seriøøøøøst eg skulle daue, svetten rant, bena klarte ikke henge med i det hele tatt, og blodsmak samt melkesyre! ALDRI mer skulle eg finne på noe sånt igjen. Jaja, eg fortsatte treningen (for babyfettet kunne eg ikke skylde på for alltid heller...), men i en aerobicsal. Dette fungerte fint, inntil beina mine fikk nok. Det skjedde noe med leggene mine, som gjorde at eg ikke klarte denne type trening lengre. Hmmm..., tilbake til sykklingen da. Og glad er eg for det. Kondisjonen min var mye bedre nå som eg hadde trent en stund, og sluttet å røyke på en daglig basis. Det gikk mye bedre, og bedre og bedre for gang til gang. Så husker eg en time eg var på, med Trine (som er instruktør på sprek og blid) fikk meg så inspirert at eg hadde virkelig lyst til å bli instruktør selv. Etter en stund med litt fundering på dette, fikk meg til å spørre ledelsen på sprek og blid om de trengte instruktører, og svaret var ja. Da gikk det ikke lange tiden før eg var i gang, som trainee. Eg fikk tildelt en time i uken, og planlegging av program var i gang. Fikk kjempe gode tilbakemeldinger, som så klart boooooooostet selvtilliten enda mer. Så nå har eg fast time, som nå er lagt til Tirsdager kl.20.30. Det er ganske seint på dagen dette, så salen er ikke tjåka full for å si det sånn. Men eg har mine faste stammiser, som min bror Thomas, og min kusine Beate :)

Eg liker veldig godt å trene spinning, synest dette er ypperlig kondisjonstrening. Og å sykle i den salen, der det er plass til 108 mennesker, og super high tech annlegg, er et adrenalin-rush uten like. Anbefaler ALLE å ta seg en tur på spinning på sprek og blid straume, om ikke på min time, så på noen andre sin (men helst min)

TTYL, Love AC

Jomfru skribbleriet :)

Hola Amigozzz!
Ja, da var det min tur å slenge seg på bloggbølgen, eg som ALDRI skulle skrive noe blogg.... Eg må ærlig talt innrømme at det var min nye vennine Trine Lise som innspirerte meg, begynte å lese bloggen hennes, og merket at eg synest det var morsomt å vente på nytt innlegg fra henne. Så tenkte eg, at det er sikkert noen av mine venner og bekjendte som kanskje hadde synest det samme om meg, om eg skulle begynne å skrive litt... Er jo ikke alltid man rekker rundt i min travle akvarie-renholderske hverdag, til alle som vil ha en del av deg. Dette skaper jo både dårlig samvittighet og frustrasjon, for både meg og God knows who..

Anyhoooooow, eg har en liten guttevalp på snart snaue 3 år, som ikke er pottetrent enda (og som har en mamma som ikke har kjøpt en potte en gang..) Livet mitt før han, var egosentriskt. Eg merker at eg har forandret meg mucho etter eg ble mamma, og takk for det. Eg jobbet 120 %, 70 av de som vekter og 50 % på peppes pizza. Og helgene gikk til festing. Så livet ble totalt snudd på hodet da eg ventet en liten. Som mange sikkert vet, som kjenner meg, så var ikke denne graviditeten planlagt, og det tok ikke lang tid før meg og barnefaren gikk fra hverandre. Eg satt hjemme en dag, i min nye leilighet som mamma og pappa bygde til meg da de fikk vite at de skulle bli besteforeldre (litt overdreven babygave, men dog, eg er super heldig), og tenkte at noe må eg gjøre. Eg ville ikke tilbake til den hverdagen nå som eg hadde noen andre å tenke på en meg selv. Så etter mye om og men, hadde eg bestemt meg for å gå tilbake til skolebenken. Eg søkte på Høgskolen i Bergen, på bachelor i sykepleie, OG EG KOM INN!!!!

Nå er eg på mitt andre år, og skal allerede i neste uke ut i sykehuspraksis. Spennende tid fremover, og travel ikke minst. Derfor kunne ikke timingen vært bedre for å starte å skrive denne bloggen. Så eg kan dele litt av hversdagen min til de som ikke får sett meg...

TTYL, LOVE AC ;)