søndag 23. oktober 2011

Bachelor i Sykepleie

Å komme tilbake til skolebenken, fulltid, med en gutt på 2 år å ta seg av, er ikke bare bare..
Studietiden er så fantastisk, og man skal ta vare på denne tiden i livet, bla bla... Sååå fantastisk er den da ikke. Eksamenspress følelsen, er noe av det værste. Selv om eg stresser på minimum siden, så kan følelsen av at eksamen nærmer seg sammenlignes med de minuttene du sitter å venter på en graviditets test resultat. Well, maybe not so bad.. Eg har en tendens til å overdrive.. Poenget er, eksamen er noe drit. Du må vise hva du kan om de temaene de har plukket ut til deg på eksamen. Herregud, og selvfølgelig kan du mye mer om noen andre tema, som de ikke tok med en gang, what the hell.. Men til tross for dette, og til tross for at eg verken har lyst, orker eller gidder å lese noe særlig til eksamen, så har eg klar å surfe meg igjennom alle eksamene hittil. Og eg ligger ikke over gjennomsnittet i karakterresultater, but who cares! Dont get me wrong, eg har veldig lyst å fullføre denne utdannelsen eg har begynt på, fordi mange har ofret seg for at eg skal nettopp det. Men det tar så laaaaaaaaaaaaaaang tid. 3 år er ikke mye, men eg føler eg setter livet mitt på vent, for eg gjør jo det. Eg blir ikke yngre, og Lukas blir bare eldre. På tide med noen søsken til småen? Selvfølgelig vil eg det. Da eg fant mannen i mitt liv, følte eg tiden stoppet opp, og alt eg vil, er å "bli voksen". Bo sammen, bygge hus, få barn. Alt til sin tid. Eg får høre på mamma, som sier utdannelse først. Selv om rekkefølgen ble litt snudd på.


Etter 3 år med allmenn, var eg så drita lei skolen, at eg ville ikke fortsette, på noe som helst. Eg var kjempe flink på ungdomsskolen, men så dappet det av i videregående perioden. Da var det jo andre ting som stod i fokus.. Gutter, festing, drikking, røyking.. Ja, du vet.. Og karakterene dalte. Dette gjorde meg demotivert og skolelei. Eg hadde klart å skaffe meg en deltidsjobb (øl kostet jo penger..) på peppes pizza. Her fortsatte eg i en 100 % stilling etter skolen. Bodde litt her og litt der, først med ungdomskjæresten, så hjem igjen til mor, så bodde eg sammen med min kusine en stund, før eg traff faren til Lukas. Så bar det hjem igjen til mor en stund, så inn i min egen splitter nye leilighet, med bare meg og småen. Her bor eg enda, en perfekt løsning for meg, med barnevakten rett ved siden av. Mamma og pappa har fått et kjempe nært forhold til Lukas siden vi bor så nærmt, og de første mnd av livet hans, så bodde vi enda hjemme. Lurer på om det blir slik med de andre barnebarna også...


Da eg ble aleinemor, anbefalte en dame på NAV meg å ta en utdannelse. Nå hadde eg sjangsen. Og tanken på sykepleier, bare slo meg en dag. Og eg er fremdeles ganske sikker den dag i dag, så får vi se etter sykehuspraksis, hvordan følelsen er.
På skolen min, som ligger rett ovenfor ulrikken, haukelandsbakken, så har vi en egen øvelsespost. Et "sykehus" der vi kan øve på ulike ferdigheter. Dette er ganske artig, her tar vi på oss den hvite uniformen vår og er flinke "søstre". Vi øver på alt mulig, fra å stikke nåler på hverandre, til å reie senger.


Nå er eg halvveis, halvveis til målet. HOLD UT!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar